I møte med japanere, om man selv reiser til Japan eller støter på en turistgruppe i Frognerparken, får man et stempel over seg; man er gaijin, utlending. Mens det finnes nok av japanere som har forkastet det gamle synet på ikke-japanere som mindreverdige huleboere, er jeg nokså sikker på at de mer uskyldige fordommene er til stede mer eller mindre i alle. For eksempel synes det å være en allmenn oppfattning at spisepinneferdigheter følger med de asiatiske genene, og ikke kan tillæres. De kan knapt tro sine egne øyne når det viser seg at gaijin nærmest levde på sushi før avreise, og manøvrerer pinner som bare det. Det finnes utallige måter å bekrefte for japanerne at man lever opp til den gamle stereotypen utlending, det vil si at man er klønete, uforstående, usivilisert, og generelt sett mindre intelligent. Når det er sagt, så finnes det også veier for å bryte ut av stereotypen og skaffe seg en høyere plass i hierarkiet. Men mulighetene er færre, og de krever langt mer arbeid. Man må vise mer motivasjon, bedre hukommelse, mer tålmodighet, og en porsjon ydmykhet så stor at mange vesterlendinger ville følt seg smått latterlige i utførelsen. Man må gi av seg selv, prøve å forstå, og ikke være redd for verken å forsøke nye ting, eller å gjøre feil; man kan bli tilgitt mye så lenge man viser en genuin motivasjon og et ønske om å lære.

Kresenhet på lokal mat og en motvilje mot å prøve noe av det tradisjonelle japanske, vil sørge for en momentan plassering i typisk utlending-kategorien. Akkurat der er jeg svært heldig, for bortsett fra en periode på barneskolen hvor jeg nektet å spise makrell i tomat, har jeg aldri vært spesielt kresen. Å kunne få ned det meste og faktisk overbevise seg selv om at man liker det, er en egenskap som kommer veldig godt med når man besøker en fremmed kultur. I og med at Japan har en så fantastisk matkultur, er det sjelden nødvendig å sette inn selvdisiplinen ved kjøkkenbordet, men ved ett tilfelle har ”jeg kan sikkert venne meg til det”-holdningen kommet godt til nytte.

Natto. Gjærede, slimete bønner med en sterk lukt, en nesten like sterk smak, og en historie som går flere tusen år tilbake. Natto og ris spises til frokost over hele Japan, men er mest populært i de østlige delene av landet. Som utlending blir man møtt med forbauselse på grensen til sjokk om man klarer å spise det, men det er ingen som ser ned på deg om du sier nei takk (så lenge du i det minste har prøvd). Blant japanerne selv finnes det mange som med glede spiser natto, men jeg er overbevist om at det finnes minst like mange som ikke tåler tanken engang. Selv har jeg vært fast bestemt på å like det siden jeg så det for første gang, et par uker etter at jeg kom hit. Første gangen jeg prøvde brakk jeg meg; ikke på grunn av smaken, ikke på grunn av lukten, men på grunn av konsistensen. Jeg har aldri spist noe som er i nærheten av å være like slimete, og det ble for mye på en gang. Men jeg spiste opp porsjonen, og fortsatte å prøve, og for et par uker siden nådde jeg målet; jeg brakk meg ikke, og jeg kan ærlig si at det smakte godt.

Siden jeg enda ikke er helt fortrolig med konsistensen, har jeg laget meg et par forhåndsregler. De er basert på egne, dyrekjøpte erfaringer. Om man kan kalle en brekning eller fem for dyrekjøpt, da.

• Ikke ta mer enn en teskje om gangen; for mye vil resultere i at slimet sprer seg rundt i hele munnen. Og det er ikke en behagelig følelse.
• Ikke bli overmodig når du utforsker smaken; bønnene er faktisk ganske gode, men kommer du borti en større slimklump med tunga, kommer du til å brekke deg.
• Svelg alt på en gang. Beholder du noe i munnen, vil du kjenne hvordan slimstrengene følger med nedover halsen.

Jeg skal ikke påstå at natto smaker bedre enn yakisoba, eller tempuraen som Okasan lager. Men det er utrolig hvor mye bedre jeg føler meg etter måltidet når det har bestått av natto. Jeg blir mett, uten at det føles som at magen skal sprekke (sikkert litt fordi det er vanskeligere å overspise natto enn de to andre eksemplene). At jeg vet hvor sunt det er, hjelper også en del. Dessuten blir smaken faktisk bare bedre og bedre for hver gang jeg spiser det. Jeg overrasket virkelig vertsfamilien min når jeg utbrøt ”Jeg har begynt å like natto!”, og de begynte å spøke med at jeg er i ferd med å bli japaner. Hva annet kan jeg si enn at, jo, jeg gjør mitt beste? Okasan har lovt meg å vise meg alle variantene innen obskurt japansk kjøkken, og jeg kan nesten ikke vente. Neste blir rått egg med natto og ris. Itadakimaaasu ♫

Inviterer til aksjon gamle retrostasjonen bygges opp igjen i Askim sentrum. En skandale da den ble revet i likhet med mange andre bygninger i Askim sentrum som faktisk var bygget av annet materiale enn rød teglsten. I tillegg til at det er en tom plass som ingen gidder å parkere på. Jeg ser for meg at denne vakre bygnigen kommer tilbake på den samme tomta. Her skal det blir gode gamle retro BP – selv om det oljeselskapet kan oppfattes som skjelsord i disse dager – har denne bygningen sin rettmessige plass i sentrum. Stasjonen skal utstyres med samme arkitetktur som opprinnelig, retro pumper og butikk og en kafe i smørehallen med servering av god kaffe og vafler og da mener jeg kaffe. Bensin skal det være på pumpene og de skal være åpen kun for vetranbiler. Ellers skal smørehallen være et sted for alle. Vi trenger en arkitektur i Askim som vi beboere kan være stolte av og tenk deg en deilig sommerdag hvor bryllupspyntede vetranbiler stopper for å fylle drivstoff, og vi kan sitte ute å nyte god kaffe.

Tormod Hanstad

Ja du har sikkert hørt det hundre ganger og hylet fra stua kommer fortsatt, ikke sett skoa der, ikke dra den møkka inn, at du aldri kan lære, det skal ikke ligge klær strødd rundt på gulvet. Det er bare slik at damene faktisk ikke er det spor bedre enn herrene, for når klokka nærmer seg 17:55 på en lørdag og de passerer døra på senteret, kobler de automatisk inn sentermodusen og finner første klesbutikk. Der lar de fingrene rulle over klesstativer raskere enn seddelautomaten i banken klarer å telle tusenlapper – løpet er kjørt. Da er det 15 til 20 plagg på hver arm, koble inn turbon og via talestyrt GPS sette kursen for et ledig prøverom. Og der hadde det jaggu vært noen før meg og lagt igjen det hun ikke skulle ha på gulvet, ja ja skitt au det er jo ikke mitt, så vi trer inn bak gardina med skitne sko over alle kleshauger. Prøver og ser i speilet, finner ingenting som passer og raser ut igjen for hente noen andre størrelser og lar det andre ligge på gulvet til de ansattes store frustrasjon, merarbeid og ikke minst flere klesplagg kan risikeres og måtte kasseres hver dag fordi de er besatt med sko avtrykk fra flere leverandører. Vel ferdig i kassa 25 minutter etter stengetid og flere henvisninger om at butikken faktisk er stengt, er det sikkert deilig å komme hjem til rent hus!

Tormod Hanstad

Nå er det litt over en uke siden graderinga, og merkelig nok; det føles ikke så veldig forskjellig fra tiden før. Jeg har ikke fått beltet ennå, så det er kanskje litt derfor. Jeg tror at når jeg kan holde mitt eget svartbelte, kommer det til å gå mer opp for meg. Det kommer til å kjennes herlig. Å ta svartbelte i Japan var ikke noe jeg hadde planlagt, og jeg hadde nok ikke gjort mer enn å røre borti tanken om ikke Touda-sensei hadde foreslått det. Jeg er jo bare en nybegynner. Veien å gå er lang, på en måte slutter den aldri, og slik jeg ser det, har jeg så vidt lært meg å knyte skoene mine. Jeg vet at det er masse jeg ikke kan, rutine, erfaring og kunnskap som bare kommer med årevis med trening. Men allikevel, jeg har virkelig kjempet for dette, og det føles helt fantastiskできた! å ha oppnådd shodan.

Klokka halv elleve på søndag forrige uke var det prøve i de tre første kataseriene, til sammen ni kast, alle både til høyre og til venstre. Jeg ble fortalt på forhånd av hovedtreneren min at ingen forventer at jeg skal gjøre det kjempebra; at selv om fremvisningen min skulle være dårlig, kunne jeg faktisk fortsatt stå. Til shodan (første grad av svart belte) i Japan, er det ikke noe krav om å få til alt. Det som derimot trekker veldig ned, er om man ikke kan vise at man har forstått teknikken. Om man gjør de riktige bevegelsene, selv om man knapt klarer å kaste skikkelig, er det greit. Men om man gjør en litt for grov teknisk feil, om så bare på én eneste teknikk, er man ute. Jeg er pinlig klar over at kataen min var svært langt fra feilfri. Men for en gangs skyld finnes det ikke noe i meg som klarer å henge seg opp i det. Jeg klarte kravet, japanerne ble fornøyde, og da får det bare være godt nok.

I konkurransen, som begynte halv ett, var jeg i den fjerde og siste gruppa. Det ble godt med ventetid, og nervene rakk virkelig å bygge seg opp. Det var en lettelse å høre navnet mitt, og endelig stå ansikt til ansikt med den første motstanderen. Nervøsiteten forsvinner med en gang jeg trår ut på matta, og når jeg konkurrerer, er jeg hundre prosent til stede. Jeg lever helt og holdent i nået. Kanskje det er derfor jeg liker det så godt, og til tross for nervøsiteten på forhånd ønsker meg tilbake når det hele er over.

Det er kanskje også derfor jeg ikke husker så mye. Kanskje jeg er for fanget opp i øyeblikket til at hjernen skal klare å lagre alt som skjer. Bilder hjelper en hel del, og jeg er veldig glad for at både Otousan og Venessa fotograferte. I den første kampen skjedde det ikke noe særlig mer enn en del mindre effektive forsøk fra begges side, før jeg kontrerte en av hennes teknikker, kastet, og vant på en ippon. I den andre kampen havnet vi nede i bakkekamp to ganger, og andre gangen klarte jeg å holde henne lenge nok til å vinne. Bildene fra både denne og den siste kampen viser tydelig at jeg har glemt bort mye av det jeg lærte i Mysen om ne waza. I klubben jeg trener i nå går vi nesten bare stående, og hittil har det bare vært én runde med bakkekamptrening. Det er synd, og det blir svært mye å ta igjen når jeg kommer tilbake.

Den tredje kampen er den jeg er mest fornøyd med; jeg fikk til en bra o-soto-gari! Samtidig viser bildene at jeg har mye å jobbe med, og en del av det kan faktisk føre til store problemer om jeg fortsetter å trene inn feil. Men det er bedre å finne ut nå, og prøve å gjøre noe med det, enn å vente til jeg kommer hjem igjen for så å oppdage at det gode grunnlaget jeg hadde rustet bort pga. mangel på veiledning.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvor mye judoen har betydd for meg, og fortsatt betyr. Å begynne på judo i Norge forandret livet mitt. Jeg vokste fra å ha en selvtillit nærmest i minus, til å klare å tro på meg selv. Jeg lærte at jeg uansett ikke kan gjøre mer enn mitt beste, og ikke bare var mitt beste tilstrekkelig; ofte var det faktisk ganske bra. Judoen, både selve treninga og lærerne, løftet meg opp, og hjalp meg å innse at jeg har verdi. Ikke bare på judomatta, men i selve livet.
Her i Japan hjelper judoen meg å holde meg flytende. Treningene, som først var, og kanskje fortsatt er, en belastning, har vokst til å føles som en vital part av hverdagen. Klubben, trenerne, medelevene… hele miljøet. Å være en del av det miljøet er som å kunne lene seg opp mot et stødig fjell. Judo, både i Norge og i Japan, er så mye mer enn bare en sport eller en hobby. Det er en del av livet mitt, og en del av hvem jeg er.
Denne graderinga er en god anledning til å kjenne på takknemlighet. Å komme et såpass stykke på vei at man klarer å ta svart belte, er langt fra noe enmannsarbeid. Jeg har kjempet hardt for meg selv, det er ingen tvil om det. Jeg har sprengt mine egne grenser, både fysiske og psykiske. Men det er ikke til å se bort i fra at uten hjelp fra andre, ville det ikke ha vært mulig. Alle jeg har trent for eller mot, både hjemme i Mysen og her i Osaka, har i større eller mindre grad hjulpet meg et stykke på vei. ホンマにありがとうございます。Takk!

Natt til i dag – siste natt på BU festivalen i Båstad skjedde det en ikke tror ungdom gjør. De veltet , dro av skiltet , hoppet på /tåkket på og muligens slepet min sønns 125cc Honda. For å være sikre på at det ble store skader har de gjentatt behandlingen på begge sider av mc’n. Dette er rein herverk. Helt utrolig at ungdom i dag gjør slikt. Det er faktisk en gutt som har jobbet og spart for å kjøpe seg mc’n selv.
De som har gjort dette oppfordres til å melde seg hos politiet eller Smaalene avis, da blir anmeldelsen hos politiet trukket.
Eller blir den stående . Og husk Båstad hadde ekstra mange våkne øyer i natt.

Sonen over Norske jernbanestasjoner. Legg ut bilder av stasjonene, så kan vi se hvor mange fine, eller stygge togstasjoner vi har. Bli medlem og legg ut bilder av jernbanestasjoner. Husk hvilken stasjon du har tatt bilde av, og gjerne info om stasjonen.

Siden finnes her: Norske Jernbanestsjoner

Beveren er utryddet stedvis i Europa. Hvorfor det? Lars Johan Wiker vil eksportere bever fra Norge dit. Hvorfor kan vi ikke ha den i Norge da? Hvorfor vil du at andre skal få det vi ikke vil ha?

Tror ikke at flertallet av skogeierene nedover på kontinentet har så sterke ønsker om å se denne gnageren inne i sine marker heller. Sett inn en slik familie på de rette stedene nede på flatlandene der, og “en kvist” i bekken legger store arealer under vann. Sikkert til stor glede for meitefiskerene…. . Lurer ille på hvorfor den er utryddet jeg gitt…….. hmmmm…..
Skikkelig mange, et enormt flertall i Norge vil jo ha ulven nede ved søpplekassa si også, slik at vi er sikre på at barna ikke tør gå ut i skogen for å lufte bikkja si også. Greit med barnepiker.
Dette er jo noe som VI har fått å bryne oss på, så da er det vel bare å føre slike goder videre tenker jeg. Ja-ja, godt med agurker gitt. Ha en fornøyelig bever- og ulvejakt folkens :-). Forresten….. hyssjjj, grynter det her???? OBELIX…..kom her…….. Jakttid!!!

I fare for ”å tråkke noen på bena” så vil jeg hevde at de som stemte inn de røde har fått det de ba om, et mer kontrollerende samfunn og innskrenkning av personlig bestemmelsesrett. Ved valget i 2005 så hadde de blå over 20tusen flere stemmer enn de røde, og i 2009 så var forskjellen ca 50tusen. På grunn av valgreglene i Norge så går dette, som av forståelige grunner så vil ikke APene og SVene ikke forandre på reglene. Hadde reglene blitt forandret for noen år siden, da hadde ikke de røde sittet med makten. Dette er det demokratiske Norge!
Vi hadde, etter de siste tallene i 2006 så hadde vi ca 75tusen spilleavhengige(ludomani)i Norge. Norge har 4 858 200 mill innbyggere. I solidaritet med de spilleavhengige så innfører de røde strenge tiltak som det store flertallet i Norge får kjenne på ryggen. Vår personlige frihet og vår rett til å ha fri benyttelse av bankkort og penger er satt under administrasjon av de røde.

Svensker ser til Norge, til den siste sovjetiske stat, og rister på hodet.

En begrensning av vår personlige frihet og kapital, dette har ikke gått så bra i enkelte land hvor de går ut i gatene for å vise sin misnøye mot regjeringen. Vi, Norges befolkning sitter heller på ”ræva” og protesterer enn å gå ut i gatene for å vise våre meninger med politikken og de vedtak som begrenser vår bestemmelsesrett.
Dette er ikke demokrati, dette er kommunistisk ideologi satt ut i system av de røde og deres byråkrater, med sympati med de røde.
Fra ”vogge til grav” skal vi være i statsmaktens grep.
Da Obama kom til makten, så sparket han over 8tusen byråkrater, for han mente at skulle politikken forandres så var det bedre med ”nye koster”.

En del av meg må ha trodd at verden som vi kjenner den kom til å gå under ved graderinga, for alle avtalene jeg hadde gjort til etter den 18. kjentes som om de var hundre år frem i tid. Jeg hadde helt glemt at jeg lovte Venessa å bli med for å se på baseballkampen til noen gutter fra klassene våre på mandag den 19., men selv om det kom som en overraskelse når hun minnet meg på det, var det godt å komme seg ut litt og være helt fri. Og, selv om det ikke var tenkt sånn fra begynnelsen, ble det på en måte en feiring av mitt nye belte.

Jeg har aldri sett en baseballkamp før, verken fra stadium eller fra sofaen. Jeg kan ikke si at jeg forsto noe særlig utover det helt åpenbare. Det ville også vært en løgn å si at jeg faktisk likte meg der; det var trettitre grader, knapt en sky på himmelen, og Venessa var gjerrig med paraplyen sin. Men selv om jeg var glad når det var over, var det en interessant opplevelse. Dessuten, det er alltid gøy når laget man heier på vinner.

Etter kampen dro vi til Umeda. Planen var å utforske kjøpesenteret med en gang, men innen vi kom fram var vi så sultne at vi nærmest snublet inn på den første restauranten vi så. Ofte når det har gått mange timer siden jeg har spist noe skikkelig, er det begrenset hvor mye jeg klarer å få i meg. I dette tilfellet hadde jeg ikke spist annet enn en sju kroners hamburger siden frokost, og akkurat den restauranten vi gikk inn på, hadde noen av de største menysettene jeg har sett i Japan. Men det er rart hvordan magen kan gjøre plass til skikkelig god mat. Og etter å ha tatt den første biten, var jeg overbevist om at varmen, pengene og solbrentheten var verdt det.

Det er flere ting jeg skulle ønske jeg kunne ta med meg tilbake når jeg drar hjem i januar. Purikura, som finnes i gamesentere overalt i hele landet, står høyt oppe på den lista. For fire hundre yen kan man presse seg sammen inni en fotoboks. Til skarpt lys og høy, sukkersøt musikk velger man bakgrunner og rammer, og så er det bare å gjøre seg så søt som man klarer før blitsen går av. Etter et par-tre runder haster man til skjermen på andre siden, for å dekorere bildene man har tatt. Det hele er over på et par minutter, og igjen sitter man med to strimler små klistremerkebilder.

Det er også mulig å sende dem til mobilen, og derfra sende dem videre til dataen. Siden jeg ikke har internett på mobilen min (jeg har det aller billigste abonnementet), kan jeg ikke gjøre det, så Venessa sendte meg et av bildene vi tok:

Japanske jenter bruker dem til å dekorere alt de eier; fra mobiltelefoner og speil til lunsjbokser og notatbøker. Selv sparer jeg på dem jeg har tatt, for å ta dem med meg hjem som minner. Egentlig en totalt unyttig og irrasjonell måte å bruke penger på, men så gøy og stressbefriende at det hadde vært herlig å ha dem i Norge. Og hvem vet, kanskje det en dag vil komme en purikurabooth på Arkaden i Oslo?

Thomas Robsahm , filmskaper og dyreverner sa engang ~ Nar dagens grusomme behandling av dyr er ett tilbakelagt stadium , vil man se på denne epoken i menneskehetens historie som ett mørkt og skamfull kapitel .
Noah – for dyrs rettigheter og Animal Defenders Internastional, ADI , har filmet og fotografert forholdene i norske og internasjonale sirkus og laget filmen ~ Tvunget til å underholde ~ der sirkusindustriens skyggesider kommer frem i all sin grellhet .

ADI har bidratt til at dyretemmere ved treningsanlegg , som har forsynt hele Europa med opptrenede dyr , har blitt idømt strenge straffer for grove dyremishandlinger .

Elefantene er selve varemerket for dyr i sirkus, og jeg hører stadig argumentet at sirkus uten elefanter er intet sirkus .

Etterhvert har flere og flere forstått at dyrene slett ikke er så ulik oss .
De føler glede og sorg , samhørighet med flokkmedlemmer , frykt for adskillelse , fryd over lek , tvangsadferd og andre lidelser som oppstår i fangenskap .

Sirkusets behandling av elefanter står i meget sterk kontrast til denne viten , elefantene fremstilles som om de er glade sirkusklovner og tvinges til å gjøre meningsløse øvelser for å herme etter og more mennesker, fjernt fra sin egen natur .

Vold er vanlig og dagligdags av trening av elefanter , sjokkterapi og elefantkrok gjør elefantene så redde at de gjør nesten hva som helst for å slippe den lidelsen .

Lidelsene dyrene utsettes for under kontinuerlig transport , sterkt hemmet bevegelsesfrihet, isolasjon fra andre artsfeller , skadelige fysiske belastninger og underkuing stemmer dårlig overens med sirkusets myter .

Elefanter er svœrt sosiale dyr , som er meget sterkt knyttet til sine artsfeller og disse båndene varer livet ut .

Afrikanske og asiatiske elefanter danner store flokker av hunner og unger og de blir styrt av en gammel og klok matriark .
Hannene danner løsere forbindelser utenom flokken .

Når ett nytt barn fødes , samler alle i flokken rundt det , stryker det med snabelen og hjelper det på beina .

Når døden nœrmer seg , blir den døende passet på av de som stod nœrmest .

Det tydeligste tegnet på mistrivsel i fangenskap er tvangsadferd og det vanligste tegn på dette er at dyrene står og veiver med hode og kropp fra side til side.

Det som forundrer meg når informasjonen om dyrenes liv på sirkus blir kjent er at få bryr seg og fortsetter å støtte denne grufulle behandlingen av dyr .

Likegyldighet er den farligste følelsen noen kan ha , og det virker som om en del av det norske folk fullstendig savner empati med sine medskapninger.

Ole M. Hemseter har den klingende tittelen “Leder for Østre Hedmark Vilt- og Miljøforening”. Med denne tittelen og denne posisjonen, leder han ann i kampen mot den gjeldene rovdyrpolitikken. Idéene han setter frem for å “få bukt med rovdyrene”, minner kanskje mest om Talibans “frigjøringskamp” i Badashkan-provinsen i det nordlige Afghanistan,…

Man kan undres om hvordan en person som står for slike ekstreme og antidemokratiske holdninger og synspunkter, faktisk tillates spalteplass i riksdekkende medier i det som vi liker å kalle et moderne samfunn anno 2010.
Dette er langt i fra første gangen Ole Hemseter står frem offentlig for å lufte sine synspunkter om den gjeldende forvaltningen av rovdyrene. Tilbake i 2004 og 2005 sto han frem med ulike kontroversielle uttalelser, som blant annet omfattet oppfordring til ulovlig jakt. I disse uttalelsene ble det også antydet om organiserte nettverk av mennesker på begge sider av grensen, som sto klare til å “løse problemene”.
Nå skjedde det altså igjen. Ole M. Hemseter, fra Åsnes i Sør/østre Hedmark, står igjen frem i mediene og forlanger at “alle rovdyr må vekk”. I ren blanding av Taliban- og "Cowboy"-stil, posserer Hemseter med rifle, og uttaler at “rifla kan fort bli siste utvei i rovdyrkampen”.

I en konflikt som er til de grader fyllt opp med hat som det rovdyrkonflikten er i dag, er det på sin plass at man unnlater å hause opp denne konflikten ytterligere. Det er også viktig å engasjere mennesker med litt “videre horisont” til å påvirke denne konflikten. Hemseter etterlyser at man må begynne å høre mer på lokalbefolkningen. I så tilfellet oppfordrer jeg Hemseter til å ta av seg “skylappene” og begynne å se seg rundt i egen kommune. De fleste i sonen “Rovdyrdebatt”, samt mange mennesker i våres private nettverk, har relasjoner til de utmarksområdene som Hemseter henviser til. Det er ingen hemlighet lengre at jegerstanden ønsker enerett over utmarka i nærmiljøet. Beitenæringen er sågar også inne på dette sporet i sommerhalvåret, og kjemper en kamp for at Sauen skal “vinne tilbake” Finnskogen..
Så kort fortalt så er Ole M. Hemseter en mann som mener at Finnskogen skal forvaltes av Sauebønder om sommeren, og jegere om høsten. Andre brukere av utmarka blir ikke talt inn, men kan benytte skogen under “tilsyn” av patruljerende Nissan Navaroer og Mitshubishi Pajeroer, i ren Taliban-stil.
Hemseter og de han representerer er redd for å miste det negative “jerngrepet” de har hatt om utmarka i alle år.

….“Man kan leie en bolig hele livet. Plutselig en dag skal eieren selge den. Du blir kastet ut. Den eierfølelsen du har, er ikke verdt en dritt”……

Et argument som til stadighet benyttes i kampen mot rovdyr er “vi kan ikke benytte utmarka vår”, med begrunnelse om at rovdyrene er farlige.
Alle vet at en Bjørn kan være farlig, potensiellt sett. Men denne risikoen er svært liten. Og paradoksalt er stort sett alle, uten unntak, som blir angrepet av Bjørn; jegere. Legg sammen “2+2” så kan man tenke seg hvorfor.
Vi undres over hvorfor ikke disse han sikter til kan benytte utmarka? Det er isåfall rart. Alle vi andre gjør det, og ingen av oss har noen som helst problemer knyttet til det. Vel og merke har undertegnede hunder i bånd i Ulverevirer. Man skal ta ansvar her, som overalt ellers i samfunnet.
Kan ikke Ole M. Hemseter benytte utmarka uten medbrakt rifle fordi han er redd rovdyr? Er det slik at andre han kjenner også holder seg hjemme fordi “Ulven er farlig”? Slike urealistiske oppfatninger er en klar konsekvens av løgnaktig propaganda, som Ole Hemseter og f eks FNR sprer rundt seg i lokalsamfunnene.

Sonen “rovdyrdebatt” vet at slike personer som Ole M. Hemseter, aldri vil få den store politiske innflytelsen her til lands. Til det er han for konservativ og ensporet. Slike som Ole og de han representerer, har ikke fått med seg at verden har utviklet seg. At folketallet hele tiden forandrer seg, og at nye mennesker kommer til. Nye mennesker med nye holdninger og verdier. Det hjelper lite om hva våre forfedre har drevet med i tidligere tider, slik Hemseter argumenterer med. Historie er historie. Det er ikke lengre relevant.
Eller hater Ole M. Hemseter Tyskere også?,.. for å trekke en paralell. Dette er ikke usaklighet, derimot er det en skinnende klar realistisk paralell. Det er viktig å få frem sannheter om situasjonen i bygdene, og da mener vi de objektive sannhetene. Ikke uttalelsene til Ole Hemseter.
I dagens samfunn er mennesker mye mer opplyst om miljøvern. Og da snakker vi om “miljøvern” der ordet “miljø” er dekkende for en sunn og frisk utmark i balanse. Ikke om hvordan “miljøet” i Finnskogen er blant jegere og Sauebønder.
Det jobbes mye mer aktivt for å få frem en felles forståelse av hvordan naturen henger sammen og hvordan planter og vilt påvirker hverandre. Når Ole M. Hemseter uttaler at “Elgen trekker til bebyggelsen” fordi den er redd for Ulv", så vet man ikke helt om man skal le eller gråte. Men spesiellt imponerende kunnskaper om Norsk fauna fremviser ikke Hemseter i disse tilfellene.
Og slike eksempler er det mange av.

Sonen håper at økt forståelse av situasjonen i helhet, samt økte evner til å se alle involverte parter , skal bidra til å dempe konfliktnivået fremover. Sonen håper også at de rette myndighetspersoner tar ansvar, og “avvæpner” ustabile antidemokrater som Ole M. Hemseter. Slike personer er ikke Norge tjent med å ha sittende i posisjoner, der de verbalt kan ytre sine ekstremistiske meninger ut mot det Norske folk.

Svømming er sunt.

Det er riktig at det går vei gjennom Sverige dit,men det går vei på Rømskog å dit også,vi som bor her kjører ikke til Sverige for å komme til Langebekk.

Jørn Lande er tilbake med nytt album, kalt ”DIO”, som er en hyllest til den nylig avdøde rockelegenden Ronnie James Dio. Sammen med band inntar han scenen på Nøisom Gård på Øra i Fredrikstad 31. juli. Les artikkelen på Kulturnett Østfold

Den ordentlige følelsen av sommer kommer ikke når det er så varmt at du ikke vet om du skal gå til høyre eller venstre eller bare stå på stedet hvil der du oppholdt deg idet bølgen av hete traff den solbrune huden din, men når du starter opp din bil ved hjelp av startkabler, en Volvo to-førr og to stykk kjekke gutter, den ene hakket kjekkere enn den andre, setter bilen i førstegir og kjører ut av gårdsplassen med litt for mye clutch og litt for mye gass under beina. Slår girstangen i andre og durer ut på riksvei 115 i retning Trøgstad. Lyden av motoren som trenger gjennom metallet på understellet blander seg med Johnny Cash-nynning. Jeg klarer fjerdegir opp bakken mot den nedlagte soppfabrikken og ligger konstant i 60 kilometer i timen i oppoverhellingen. Før Mønster har jeg klart 95 – utrolig nok. Jeg som trodde den kun gjorde 70 på flat mark. Deretter går det i Nordlandspils fra Finnmarksturen, før jeg dagen etter, i dag med andre ord, igjen dreit meg ut på EU-godkjenningen med en brekkvaier som ikke er helt samarbeidsvillig. Og igjen måtte bilen startes med ved hjelp av startkabler, en Volvo to-førr og, denne gangen, tre kjekke gutter, den ene kjekkere enn de to andre. Så rullet bilen inn i en benk idet jeg trykket inn clutch og brems, mens Pekka, han kjekkeste, dyttet inn gassen, før turtallet dro oss opp og førte oss ut på veiene mot Askim City. Det finnes ikke bedre bakkestarter enn det. Hælledussan. Forrige gang jeg var inne til godkjenning fikk jeg motorstopp da jeg skulle svinge ut på Trømborgveien. Og da vi fikk hjelp hadde panseret uheldigvis kilt seg fast, så i to timer stod vi der og ventet på hjelp mens vi, Simen og jeg, hørte på “Red red wine” på repeat, drakk vann og lagde truse av refleksvest fordi det var så altfor, altfor, nesten litt for varmt i været. I morgen skal jeg inn igjen – da håper jeg det går feilfritt. Da skal Volvoen til Marenius også inn. Håper det også går feilfritt, for da blir det go’tur til Vega ved kveldstider. Også skal jeg endelig få nappet øyenbrynene mine. Og ta bilder. Og i dag har jeg byttet motor til vindusviskerne, så neste gang det regner nå trenger jeg ikke pusse med armen ut av vinduet og Simen trenger ikke å vaske med øl. Ikke spør meg hvorfor han gjorde det.

Alle mine venner er friske, men nå ble det mye prat her. Hej då.